Den transatlantiske slavehandelen foregikk fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet. Mennesker ble tatt til fange eller kjøpt i Afrika av slavekjøpere fra Europa, og deretter lastet inn i overfylte skip som fraktet dem til Amerika. I Europa ble det stadig større etterspørsel på sukker, tobakk og kaffe. Slaver ble fraktet til Amerika for å jobbe på plantasjer, og produktene fra plantasjen ble sendt til Europa. Dette handelsmønsteret fikk navnet trekanthandelen.

Det mange ikke vet er at Norge også tok del i den brutale slavehandelen. På denne tiden var Norge under dansk styre. Totalt ble omtrent 120 000 slaver fraktet fra de danske fortene i Vest-Afrika. Fortene ble brukt til å oppbevare slaver kjøpt på slavemarkedet før de ble fraktet videre. De fleste slavene ble solgt videre til franske og engelske slaveeiere, men omtrent 50 000 kom til de dansk-norske koloniene.

Danmark hadde skaffet seg den karibiske øya St. Thomas på 1600-tallet. Det første kjente dansk-norske skipet som fraktet slaver tilhørte handelsmannen Jørgen Thor Møhlen i Bergen. Det vestindisk-guinesiske kompani fraktet slaver fra danske fort i Vest-Afrika til Karibia der de skulle arbeide på plantasjer. Dette handelskompaniet skaffet seg de karibiske øyene St. Jan og St. Croix i henholdsvis 1718 og 1733. På plantasjene produserte slavene blant annet råsukker som ble sendt til raffinerier i Danmark.

I 1792 vedtok Danmark en lov som forbød slavehandel. Innen 10 år skulle slavehandelen fra Afrika til de dansk-norske koloniene opphøre. Selv om slavehandel ble forbudt var det ikke ulovlig med slavehold. Slaveriet på koloniene tok først slutt i 1848.

Norges deltagelse i slavehandelen førte også til at det kom afrikanske slaver til Norge. Per Ivar Hjeldsbakken fant i 1987 at ca. 20 slaver kom til Norge på 1700-tallet. Vi vet ikke så mye om disse og det kan godt ha vært flere enn 20 også. Slavene arbeidet i hushold med andre tjenestefolk.

Christian Hansen Ernst skal ha vært slave i England ca. år 1660. Som barn kom han i tjeneste hos Norges stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve da han oppholdt seg i London som kongens utsending. Da Gyldenløve flyttet tilbake til Norge, ble Ernst med.

Ernst jobbet i drøyt 10 år hos Gyldenløve før han i 1681 skal ha blitt utnevnt som postmester i Kragerø, trolig på anbefaling av Gyldenløve. Ernst fikk også embetet veier og måler i 1683. Ernst skal ha blitt knivstukket i Kragerø i 1694 av en sjalu mann, fordi de hadde beilet til samme dame og Ernst skal ha vært favoritten. Det stedet Ernst ble knivdrept heter nå Knivstikkersmauet.

Det henger et portrett i Eidsvollsbygningen av Gyldenløve kledd i rustning sammen med en liten, mørk gutt som holder hjelmen hans. Man tror at gutten i portrettet kan være Ernst. Maleriet er fra ca. 1680 (se bildet over. Foto: Norsk folkemuseum).

Erlend Skaatan Hegdal har skrevet en doktoravhandling om forhistorien til jazzen i Norge. Han dokumenterer at de første afrikanske amerikanerne kom til Norge allerede på slutten av 1800-tallet. Slaveriet ble avskaffet i USA i 1865 og Ku Klux Klans jakt på – og lynsjing av­ – frigjorte slaver hadde startet. Mange tidligere slaver fant levebrødet i underholdningsindustrien, og reiste rundt i Europa på turneer. De møtte også rasisme og fordommer i Europa, men det var mye tryggere enn i USA.

Før de afrikanske amerikanske artistene kom til Norge, hadde såkalte blackface-artister blitt populært i Norge. I en periode eksisterte blackface-artister side om side med afrikanske amerikanske artister.

Geo Jackson var en av flere afrikanske amerikanske artister som ble veldig populære i Norge. Han giftet seg med en dansk kvinne og hadde sin hovedbase i København.

På 1700-tallet var den vanlige oppfatningen blant europeere at noen mennesker var født til å lede, andre var født til å være slaver. Det ble skapt et bilde av afrikanere som ikke kunne lede seg selv og at europeere derfor tok de som slaver og gjorde de til gode kristne.

På 1800-tallet begynte man å utvikle genetikk som vitenskap og da ble også rasebiologien utbredt. Jon Alfred Mjøen gav ut en bok i 1914 som het Racehygiene, her hevdet han (som mange andre på den tiden) at mennesker kunne deles inn i ulike raser. Han hevdet også at det var skadelig å blande raser og at den hvite rasen måtte holdes ren. Boken fikk skarp kritikk fra sentrale norske personer, slik som Kristine Bonnevie, som mente at arbeidet ikke holdt et vitenskapelig nivå. Mjøen hadde likevel et godt omdømme i ulike miljøer.

Da Norges grunnlov fylte 100 år i 1914 var det en stor jubileumsutstilling på Frogner i Oslo. Her skulle Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn vises, sammen med en rekke andre utstillinger. Kongolandsbyen bestod av 80 afrikanske kvinner, menn og barn som var kledt i tradisjonelle drakter og bodde i stråhytter.

Afrikanerne demonstrerte ulike kulturelle aktiviteter slik som dans, sang, hyttebygging, matlaging og utføring av religiøse ritualer. Utstillingen skulle vise det norske folk «livet i Afrika» og hvor annerledes «de» var fra «oss». Beskrivelsene i de norske avisene av afrikanerne og deres skikker var ganske respektløse, de ble beskrevet som dels komisk primitive, og dels frastøtende. I løpet av tidsperioden fra mai til oktober 1914 var 1,4 millioner mennesker innom landsbyen.

Ved grunnlovens 200-årsdag fikk kunstnerne Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner støtte fra KORO (Kunst i offentlig rom) for å gjenskape Kongolandsbyen fra 1914. Kunstnerne hevdet at meningen med prosjektet var å sette søkelys på rasisme i Norge både før og nå. Prosjektet ble møtt med kraftig kritikk fra det norsk-afrikanske miljøet og Antirasistisk Senter som mente at prosjektet kunne føre til mer rasisme heller enn mindre.

Ruth Ann Reese ble født i Alabama, USA i 1921. Alabama var en av de mest rasistiske og segregerte av sørstatene. Ruth var skoleflink og utdannet seg til lærer, noe som var en av de få akademiske utdanningene afrikanske amerikanere kunne få på denne tiden. Etter dette tok hun en bachelor i musikkundervisning. Ruth tok sangundervisning i New York før hun debuterte som operasanger i 1949 og konsertsanger i 1953. Etter å ha turnert i Europa og Midtøsten, bosatte hun seg i Norge i 1960. Hun giftet seg med en norsk bokhandler i 1962.

Ruth sang også klassiske sanger i tradisjonell europeisk stil, men det hun ble mest kjent for var det som tidligere ble kalt «negro spirituals», åndelige sanger fra det afrikansk-amerikanske religiøse miljøet. Ruth skrev også flere artikler i norske aviser og tidsskrifter og ga blant annet ut boken "Lang svart vei". Boken tar for seg en historisk innføring i «negro spirituals», den amerikanske borgerrettighetskampen og portretter av sentrale afrikansk-amerikanske personer, slik som Martin Luther King.

Les mer:

Aldrimer22juli.no: Apartheid, Martin Luther King

Framtida.no: Svart historie i Noreg, Black History Month i Noreg

Nasjonalbiblioteket: Historien om den norske rasismen

Universitetet i Oslo: Slaveri hjemme og ute, Rømde frå rasismen, blei stjerner i Noreg

ABC Nyheter: En afrikansk landsby i Oslo

Store Norske Leksikon: Christian Hansen Ernst, Ruth Reese

Sist oppdatert: 18/11/2020 16:35