Rolihlahla Mandela ble født i landsbyen Mvezo i Transkei-regionen i Sør-Afrika, 18. juli 1918. Faren hans var rådgiver for kongen av Thembu-folket, som også var Rolihlahlas onkel. Da Rolilahla var svært ung døde faren, og han flyttet med moren til landsbyen Qunu der han ble oppdratt som en del av kongefamilien. Navnet Nelson fikk han av grunnskolelærerinnen, frøken Mdingane, som i tråd med datidens skikk ga alle elevene «kristne» navn.

I 1939 begynte Mandela på en bachelorgrad ved University College of Fort Hare, det eneste universitetet som tok inn svarte studenter, men ble kastet ut før han rakk å fullføre fordi han hadde deltatt i flere studentopprør. Han fullførte siden graden, og gikk over til jusstudier. Samtidig som han forlot Fort Hare fikk han beskjed om at onkelen hjemme hadde funnet en kone til ham. Dette førte til at han rømte til Johannesburg, hvor han i 1942 meldte seg inn i African National Congress (ANC) og ble aktiv i bevegelsen mot apartheid. I 1943 var han med på å stifte ANCYL (African National Congress Youth League), som sto for en langt klarere konfrontasjonslinje ovenfor myndighetene. Snart overtok også moderpartiet denne linjen.

På 1950-tallet ble kampen intensivert. Mandela ledet en nasjonal motstandskampanje, og ble arrestert flere ganger, blant annet for landsforræderi. I 1961, i det som siden har blitt kalt «Sharpeville-massakren», ble 69 ubevæpnede mennesker drept av politiet i forbindelse med demonstrasjoner. For første gang ble det erklært nasjonal unntakstilstand, og ANC og den pan-afrikanske kongressen ble forbudt. Mandela og hans kolleger var blant de tusener som ble anholdt. Etter å ha blitt sluppet fri gikk de under jorden og begynte å planlegge en serie nasjonalstreiker. Mandela ble bedt om å lede den væpnede kampen, og var med og etablerte Umkhonto weSizwe (Nasjonens spyd).

Mandela satt fengslet i til sammen 27 år, 18 av dem på fengselsøya Robben Island. Han fortsatte å være et kraftfullt symbol på motstandskampen mot apartheidregimet, og en internasjonal kampanje ble satt i gang for å få ham løslatt. 11. februar i 1990 ble han endelig løslatt og apartheidregimet avskaffet. 

Etter løslatelsen ble Mandela valgt til president i ANC, og fortsatte forhandlingene med den daværende sørafrikanske presidenten, Frederik Willem de Klerk, om frie, multietniske valg. 

Etter at han gikk av som president fortsatte han å jobbe for menneskerettigheter, engasjerte seg i AIDS-saken, skrev en rekke bøker, fikk flere utmerkelser, blant annet Sør-Afrikas høyeste utmerkelse og den amerikanske presidentens frihetsmedalje, en rekke parker og gater er oppkalt etter ham og siden 2009 er 18. juli den offisielle «Mandela-dagen» i Sør-Afrika. Mandela, eller Madiba som de fleste sørafrikanere kjente ham som, døde i sitt hjem 5. desember 2013, 95 år gammel. Han etterlot seg kone, seks barn, tjue barnebarn og to ekskoner.

Les mer

Store Norske Leksikon: https://snl.no/Nelson_Mandela

Nobelprisen: http://www.nobelprize.org/nobe...

Nelson Mandela-stiftelsen: https://www.nelsonmandela.org/...

Bilder: 

• En ung Nelson Mandela i 1937. Kilde: ANC/Wikimedia
• Parkbenk under apartheid i 1972. Foto: Martinvl/Wikimedia 2013
• Fengselscella til Nelson Mandela på Robben Island. Foto: Schavda/Wikimedia 2011
• Fredrik de Klerk og Nelson Mandela håndhilser på årsmøtet til Verdens økonomiske forum i 1992. Kilde: World Economic Forum 
• En aldrende Nelson Mandela i 2008. Kilde: South Africa The Good News»/www.sagoodnews.co.za

Parks ble født i den lille byen Tuskegee i Alabama av foreldrene James og Leona (Edwards) McCauley. Etter at foreldrene skilte seg flyttet Rosa med moren til hennes foreldre i Pines Level, Alabama, der hun tidlig ble introdusert for aktivisme og politikk. Begge besteforeldrene hadde tidligere vært slaver og var svært engasjerte i kampen for like rettigheter. Ku Klux Klan var aktive i området, og det hendte bestefaren hennes sto på plenen foran huset deres med hagle, mens Ku Klux Klan marsjerte i gaten.

Også skolene var segregerte i USA på denne tiden, og Parks begynte på en skole som bare hadde ett klasserom og som ofte manglet nødvendig utstyr. De svarte barna måtte gå til skolen, mens de hvite barna fikk kjøre skolebuss – og til langt bedre utstyrte skoler. Da hun var bare 16 år gammel sluttet hun på skolen for å passe på sin syke bestemor og begynte å jobbe på en tekstilfabrikk som produserte skjorter.

I 1932 møtte den da 19 år gamle Rosa barbermesteren og borgerrettsaktivisten Raymond Parks, aktivt medlem av National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), en av de eldste og mest innflytelsesrike amerikanske borgerettsorganisasjonene. Rosa ble stadig mer involvert i organisasjonens aktiviteter, og i 1943 meldte hun seg inn formelt og overtok rollen som leder av ungdomsavdelingen. Siden ble hun sekretær for E. D. Nixon, organisasjonens president.

Da Parks kom på bussen 1. desember 1955 hadde hun en lang arbeidsdag bak seg og satte seg ned på et av de ledige setene for svarte. Da det etter hvert ble fullt på begge sider av skillelinjen og flere hvite passasjerer ble stående i midtgangen flyttet sjåføren skiltet som markerte skillet og beordret Parks og tre andre svarte passasjerer om å oppgi setene sine til de hvite passasjerene. Parks nektet og svarte ham "I don't think I should have to stand up."

Parks ble arrestert og fengslet, men slapp ut mot kausjon samme kveld. Kvelden etter samlet 50 ledere i det fargede miljøet seg, under ledelsen av den da nokså ukjente Martin Luther King jr., for å diskutere oppfølgingsaksjoner etter hendelsen. Resultatet var at det ble gjennomført en 381 dager lang boikott av bussene i Montgomery, fra desember 1955 til desember 1956. Den førte til at et stort antall busser ble stående parkert i månedsvis. Hendelsen var også med på å sette i gang flere protester mot segregeringen.

Les mer

Rosa Parks biografi: http://www.biography.com/peopl...

Store norske leksikon (SNL) om Rosa Parks: https://snl.no/Rosa_Parks

SNL om Ku Klux Klan: https://snl.no/Ku-Klux-Klan

History: http://www.history.com/topics/...

BILDER: 

• Rosa Parks i 1955. Kilde: Ebony Magazine/Wikimedia 
• Politirapporten til Rosa Parks, 1955. Kilde: US Government/Wikimedia
• Barack Obama i bussen Rosa Parks satt i i 1955. Official White House Photo by Pete Souza

Samuel Leon Steinmann var en jødisk nordmann, født og oppvokst på Nordstrand i Oslo. I 1942 ble han pågrepet av norsk politi og plassert i Berg leir ved Tønsberg, som var et samlingssted for jøder som skulle deporteres. Her ble han mishandlet av medlemmer av den såkalte hirden, en militær underavdeling av Nasjonal Samling. Senere samme år ble han transportert til konsentrasjonsleir i Tyskland.

Fangenummeret til Samuel Steinmann i Auschwitz var 79 231. Dette ble tatovert på armen hans. Jøder som nazistene ikke regnet som god arbeidskraft, ble drept umiddelbart. Dette omfattet spesielt mange kvinner og barn. Steinmann ble regnet som arbeidsfør, og ble satt til vindusvask og sykehustjeneste.

Da sovjetiske styrker nærmet seg leiren i 1945, ble mange av de gjenlevende fangene tvunget ut på en såkalt dødsmarsj av nazistiske SS-styrker. Steinmann var blant dem. Han overlevde. Steinmann ble til sist befridd av amerikanske styrker, og kom hjem til Oslo i mai 1945.

Som han selv sa (i avisen Vårt Land i januar 2010): "Den oppvoksende generasjon må få kunnskap om det som hendte så det ikke skjer igjen." Det bidro han selv sterkt til. Steinmann ble i 2012 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid for å spre kunnskaper om Holocaust.

Da Samuel Steinmann døde 1. mai 2015, 91 år gammel, var han den siste overlevende som selv var til stede på DS Donau. Nå er det opp til alle oss andre aldri å glemme.

Antirasistisk Senter opprettet i 2015 en pris til Samuel Steinmanns minne. Prisen skal årlig tildeles en person, organisasjon eller institusjon som har gitt et særlig bidrag til å holde minnet og bevisstheten om det norske Holocaust levende, eller som har gitt et annet vesentlig bidrag til arbeidet mot rasisme.

Mer om Samuel Steinmann

NRK-dokumentar om Steinmann: Trikken til Auschwitz

Minneord fra Steinmanns barnebarn, Cecilie Steinmann Neess.

Artikkel om Samuel Steinmann i Vårt Land januar 2010. 

Bilder: 

• Forsidebilde: Samuel Steinmann på Holocaust-dagen 27. januar 2015. Kilde: HL-senteret 
• Samuel Steinmann og Guri Hjeltnes ved utstillingen av skipsklokken til Donau på HL-senteret 9. april 2014. Kilde: HL-senteret
• Samuel Steinmann holder tale på Holocaust-dagen 27. januar 2009. Foto: oaø/flickr

Akselsen var bare 11 år gammel da han ble arrestert første gang. En koffert hadde kommet på avveie, og han og lillebroren ble mistenkt uten grunn. Akselsen tilbrakte natten i arresten mens han forsøkte å trøste den ni år gamle broren. Fulle folk som ble fengslet i cellene ved siden, skjelte ut barna og urinerte inn til dem.

Som barn var Akselsen alltid redd for å gå forbi skoler, byer og andre steder hvor det kunne være politi eller andre myndighetspersoner. Han gikk aldri på skole, og lærte å skrive og lese mye senere, av sine egne barn.

Barna som ble tatt

Akselsen har fortalt om en gang norske myndigheter omringet en taterleir og tok alle barna, både han og 57 andre. Han har fortalt at de pleide å slå leir ved svenskegrensa så de kunne flykte hvis de hørte at politiet/lensmannen var på vei, men denne gangen klarte norske myndigheter å lure dem. De fleste barna klarte heldigvis å hoppe av lasteplanene under transporten til Kongsvinger, og flyktet tilbake til familiene.

Den eneste som ikke kunne flykte, var en 5-6 måneder gammel baby som hadde blitt revet ut av morens armer. Babyen var plassert ved siden av en av lastebilsjåførene, så ingen kunne hjelpe ham. Moren så aldri babyen igjen. Hun tok sitt eget liv. Akselsen har fortalt at han fortsatt kan høre lyden av morens gråt.

Mange andre barn ble tatt av norske myndigheter. Overgrepene stanset heller ikke med det. Akselsen har fortalt at barn som tisset i senga ved ankomst på barnehjemmet, i skrekk over å ha blitt tvunget bort fra foreldrene, kunne bli regnet som åndssvake (det vil si dumme/evneveike). Dermed ble de sendt til Gaustad sykehus.

Akselsen har fortalt hvordan taterne bare klarte seg med hjelp fra fattigfolk; småkårsfolket var stort sett de eneste som tok dem godt imot. En av dem var Alt Prøysen.

I tenårene dro Akselsen til Sverige, der han levde som reisende store deler av 1960- og 1970-tallet. Han sang det han selv har kalt "rennesteinssanger". Han ble blant annet kjent med den store svenske trubaduren Cornelis Vreeswijk, som selv hadde bakgrunn som reisende fra Nederland. Akselsen er i dag en høyt respektert og flere ganger prisbelønnet vokalist.

Som Akselsen sier selv: Han har tilgitt overgrepene mot ham og andre, men han vil aldri glemme.

Les mer

Utdanningsdirektoratet sitt hefte om romanifolk/tatere: http://www.udir.no/contentassets/2bf7d00bc0c040d28...

Portrettintervju hos NRK med Elias Akselsen: https://tv.nrk.no/serie/viggo-paa-loerdag/NNFA58041010/10-04-2010#t=0s

Bilder: 

• Skammens stein. Foto: Trygve Indrelid 2014
• Elias Akselsen opptrer. Foto: Gunnar Danielsen/Flickr 

Kings første kjente innsats i den moderne amerikanske borgerrettighetskampen, var som organisator bak den betydningsfulle bussboikotten i Montgomery i 1955. Bakgrunnen for boikotten var at den unge, svarte kvinnen Rosa Parks i desember 1955 nektet å oppgi setet sitt til en hvit passasjer, da det ikke var flere seter ledige i den fremre delen, der setene i henhold til raseskillelovgivningen var holdt av til hvite passasjerer. Bussboikotten ble en svært viktig symbolsk og mobiliserende hendelse for bevegelsen, og året etter vedtok amerikansk Høyesterett at lovene var grunnlovsstridige. I denne perioden ble King utsatt for flere angrep, huset hans ble bombet og han ble mishandlet. Samtidig markerte han seg som en av landets ledende aktivister i kampen for like rettigheter.

I 1957 stiftet King organisasjonen Southern Christian Leadership Conference. Organisasjonens hovedmål var å utdanne nytt lederskap for borgerrettighetsbevegelsen. King fungerte som organisasjonens leder og baserte lederskapet på en kombinasjon av kristne verdier og pasifistiske metoder, inspirert av blant annet Gandhi. King huskes særlig godt for sine fremragende taleegenskaper, og det var til deltakerne i den berømte marsjen i Washington at han framførte de ordene han kanskje kjennes aller best for, «I have a dream…» Året etter endret president Lyndon B. Johnson lovverket, slik at alle former for rasediskriminering ble gjort ulovlig.

Martin Luther King jr ble flere ganger arrestert for sitt politiske arbeid, men huskes som et symbol på ikke-voldelig motstandskamp. Hans handlekraft og religiøse tilnærming gjorde at han oppnådde stor troverdighet blant svarte amerikanere, og var, på tross av at han ikke representerte noen stor organisasjon eller stort politisk parti, en av de mest betydningsfulle amerikanske politikerne i sin tid. I løpet av perioden mellom 1957 og 1968 reiste han millioner av mil og holdt mer enn 2500 taler. I løpet av den samme perioden skrev han fem bøker, hvorav fire er utgitt på norsk.

Martin Luther KIng ga hele prissummen videre til borgerrettighetsbevegelsen da han ble tildelt Nobels fredspris, slik at kampen kunne fortsette. I årene etter tildelingen jobbet han særlig med å bekjempe fattigdom og for en bedre sosialpolitikk. King maktet å bygge bro mellom intellektuelle og liberale hvite og den nye generasjonen av svart ungdom, som nå fikk mulighet til å ta college- og universitetsutdannelse. Han rettet også skarp kritikk mot USAs krigføring i Vietnam. I 1968 ble han myrdet på et hotell i Memphis, bare 35 år gammel.

Les mer

Store norske leksikon: https://snl.no/Martin_Luther_King

Nobelprisens offisielle hjemmeside: http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/1964/king-bio.html

The King Center: http://www.thekingcenter.org/

Amnesty: https://www.amnesty.org/en/latest/campaigns/2016/0...

Bilder: 

• Martin Luther King, Jr. og Malcolm X i 1964. Foto: Marion S. Trikosko, U.S. News & World Report Magazine/Wikimeda
• President Lyndon B. Johnson i møte Martin Luther King, Jr., Whitney Young og James Farmer i 1964. Foto: Yoichi Yakomoto/Wikimedia 
• Graven til Martin Luther King Jr. Kilde: Wikimedia 

I 1888, 26 år gammel, ledet han den første dokumenterte ekspedisjonen som krysset Grønland. Nansen skildret senere ekspedisjonen i På ski over Grønland (1890) og i Eskimoliv (1891). Grønlandsferden var bare begynnelsen for Nansen. Basert på en teori om at polarisen drev fra Sibir over Polhavet til Grønland, mente Nansen at det kunne være mulig å la seg drive med isen og passere Nordpolen på den måten. Polarskuten «Fram» ble spesialbygget av Colin Archer etter Nansens utkast, og i 1893 dro Fram-ekspedisjonen fra Oslo med 13 mann om bord. Planen slo dessverre feil. «Fram» hadde ikke rukket å komme langt nok øst før den frøs fast i isen. Etter to overvintringer forlot Nansen og en til skipet for å gå mot Nordpolen på ski, men snudde da de forsto at de ikke ville rekke fram og tilbake i løpet av sommeren. Tilbakeveien var farlig og hard, de ble angrepet av isbjørn og måtte overvintre i en selvbygget hytte. Da sommeren kom, fortsatte de til de møtte en britisk ekspedisjon og fikk skyss med dem tilbake til Norge, der de ble tatt imot som nasjonalhelter.

Nansen fortsatte sin karriere som politiker og diplomat. Han deltok aktivt i den norske uavhengighetsprosessen mot unionsoppløsningen i 1905, og statsminister Christian Michelsen sendte ham som uoffisiell diplomat til London og Berlin. Han ble snart lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, og i 1918 ble Nansen den første formann i Den norske forening for Nationernes Liga, en forening som skulle bidra til opprettelsen av en fredsliga mellom nasjonene etter første verdenskrig.

Etter første verdenskrig ga Folkeforbundet og Røde Kors Nansen ansvaret fra å lede utvekslingen og repatrieringen av krigsfanger etter første verdenskrig. I løpet av kort tid ble 427.886 fanger fra 26 land skysset til sine hjemland. Under vestmaktenes blokade av regimet i Russland, forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen. Nansen jobbet også for å hjelpe de mange flyktningene, og i april 1920 ble han Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, hvor han blant annet skapte Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger, og som etterhvert ble anerkjent av de fleste stater. Etter krigen mellom Tyrkia og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Tyrkia var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.

Les mer

Store norske leksikon (www.snl.no)

Fram-muséet (www.frammuseum.no)

Norsk biografisk leksikon (www.nbl.no)

Bilder: 

• Fram i isen. 1897. Foto: Fridtjof Nansen. Kilde: Wikimedia/United states public domain 
• Fotografi fra 1895 av Nansen som gjør seg klar til å forlate skipet Fram og begynne ferden med slede til Nordpolen. Foto: Fridtjof Nansen 1897. Kilde: Wikimedia/United states public domain 
• Nansen får nobelprisen i 1922. Foto: Fridtjof Nansen/Wikimedia 
• Nansens pass. Kilde: Fram-museet/Wikimedia 

I 1946 havnet Malcolm Little i fengsel for innbrudd. Han brukte tiden i fengsel til å utdanne seg, og det var i løpet av denne perioden at han fikk sin politiske oppvåkning. 

Malcolm X fattet interesse for Nation of Islam (NOI), populært kalt "Black Muslims", og begynte å studere lederen Elijah Muhammads lære mens han satt i fengsel. Blant annet mente Muhammad at de hvite bevisst og aktivt motarbeidet afroamerikaneres muligheter til å hevde seg og oppnå politisk, økonomisk og sosial suksess. NOI jobbet også for separatisme og en selvstendig stat for svarte amerikanere, adskilt fra hvite innbyggere.

Fordi Malcolm var en karismatisk og intelligent mann fikk han raskt ansvar for å bygge moskeer og fremme NOIs saker i offentligheten. Han talte i radio, TV og skrev utallige artikler. Som religiøs leder og talsmann i NOI fikk han mye av æren for at organisasjonen vokste fra 500 medlemmer i 1952 til over 30.000 i 1963. Han bidro dermed sterkt til en radikalisering av svarte ungdommer i USA.

Organisasjonen ble infiltrert av FBI, og i hemmelighet plantet de mikrofoner og kameraer og annet overvåkningsutstyr for å følge NOIs aktiviteter. Blant annet viste det seg at Malcolms ene livvakt var FBI-agent.

Da NOI var på topp fikk Malcolm X først ett tilbakeslag da det viste seg at Elijah Muhammad i hemmelighet hadde seksuelle forhold til flere kvinnelige medlemmer av NOI. Som om ikke det var nok hadde noen av disse forholdene også resultert i barn. Malcolm avslo å hjelpe Elijah Muhammad med å skjule disse forholdene. Han var knust fordi han hadde sett på Elijah Muhammad nærmest som en levende profet. Selv hadde han levd i sølibat til han giftet seg. Han følte seg også skyldig i å ha forledet tusenvis av mennesker til å følge NOI, en organisasjon han nå mente var fundert på løgner. Han brøt med organisasjonen kort tid etter.

I 1964 dro Malcolm X på pilegrimsreise til Mekka, en reise som forandret livet hans. For første gang diskuterte han sine tanker og ideer med mennesker fra andre kulturer. Han oppdaget at ortodokse muslimer talte om likeverd for alle, ikke bare svarte. Da han kom hjem uttalte han at han hadde møtt blonde, blåøyde menn han kunne kalle brødre. Han talte ikke lenger bare til afro-amerikanere. Han sluttet å være talsmann for black supremacy, og jobbet isteden mot rasisme av alle slag.

Etter gjentatte angrep på Malcolm X dro han sjelden noen steder uten livvakter. 14. februar 1965 ble huset til familien angrepet med brannbomber. På dette tidspunkt besto familien av Malcolm, Betty og de fire døtrene deres. Ingen ble skadet. En uke senere lyktes attentatmennene. Under et arrangement ved Manhattan’s Audubon Ballroom 21. februar 1965 ble Malcolm X myrdet på talerstolen. Tre attentatmenn løp opp på scenen og skjøt Malcolm X 15 ganger fra kloss hold. Han ble erklært død før de nådde fram til sykehuset.

Les mer/kilder

Den offisielle Malcolm X-siden: http://malcolmx.com/biography/

Store norske leksikon: https://snl.no/Malcolm_X

History.com: http://www.history.com/topics/black-history/malcol...

Bilder: 

• FBIs monogram av Malcolm X og Nation of Islam. 1965. Kilde: FBI 
• Martin Luther King og Malcolm X møtes i 1964. Kilde: Marion S. Trikosko, U.S. News & World Report Magazine/Wikimedia 
• Graven til Malcolm X (El-Hajj Malik El-Shabazz) og Betty Shabazz. Foto: Tony the Misfit/Wikimedia 

Ruth Maier ble født i Wien i Østerrike 10. november 1920. Faren døde av sykdom det året Ruth fylte 13 år, noe som skulle komme til å prege livet hennes i stor grad. I 1938 ble det for farlig å være jøde i Østerrike. Tyskland annekterte Østerrike 13. mars 1938, og mange jøder flyktet. Søsteren Judith havnet i Manchester i England etter å ha fått plass på en barnetransport ut av landet. Ruth var for gammel til å få være med på denne transporten.

Hun kom som jødisk flyktning fra Wien til Norge i 1939. Ruth tok norsk artium i 1940, og ble regnet for å være svært begavet. 26. november 1942 ble hun tatt i den store massearrestasjonen av jøder i Norge og fraktet til Auschwitz og gasskammeret der.

En annen kjent nordmann Ruth Maier ble kjent med som kunststudent var skulptøren Gustav Vigeland. Ruth Maier stod modell for Gustav Vigeland da han skulle fullføre skulpturen «Overrasket» i 1942. Dette var en skulptur han begynte på i 1904, og viser hans daværende samboer Inga Syvertsen idet hun prøver å dekke seg til da paret ble overrasket av noen som kom inn i atelieret mens hun sto modell for et annet kunstverk. Skulpturen ble stående uferdig til Ruth Maier altså sto modell da den ble fullført i 1942. Skulpturen ble deretter stående bortgjemt og nesten glemt til den ble satt opp i Vigelandsanlegget og avduket i 2002.

Ruth Maiers siste bolig i Norge var et jenteinternat i Dalsbergstien i Oslo. Hun ble i likhet med den store majoriteten av Norges jødiske befolkning hentet av politiet om morgenen 26. november 1942. Da hun ble ført ned trappen i Dalsbergstien av politiet spurte en av hennes venninner om hun skulle ta vare på klokken hennes til hun kom tilbake. «Jeg kommer aldri tilbake», svarte hun. Hun ble ført rett om bord på Donau for transport ut av Norge. Umiddelbart etter ankomst Auschwitz ble hun ført til gasskammeret og drept.

​Les mer/kilder

J. E. Vold (2007); Ruth Maiers dagbok, Gyldendal norsk forlag

Holocaustsenteret: http://www.hlsenteret.no/bibliotek/arkivet-etter-ruth-maier-1933-42.html

Artikkel i Dagbladet i forbindelse med bokutgivelsen: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/18/515380.html

Artikkel på ABC Nyheter i forbindelse med bokutgivelsen: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2007/10/17/53969/skal-ikke-brennes

Store norske leksikon om Anschluss: https://snl.no/Anschluss

Bilder:

• Forsidebilde: «Snublestein» av Ruth Maier i Dalsbergstien i Oslo. Slike snublesteiner finner man mange steder i Norge der jøder ble deportert og drept i løpet av 2. verdenskrig. Foto: Samir Madad
• Statuen «Overrasket» av Gustav Vigeland fra Frognerparken i Oslo. Modell var Ruth Maier. Foto: Samir Madad