Rundt omkring i verden finnes det befolkningsgrupper som har bodd i et område i generasjoner, men hvor områdene har blitt befolket av andre i ettertid. Totalt finnes det rundt 360 millioner mennesker i 70 land som kan defineres som urfolk.

Det finnes ingen felles entydig definisjon på urfolk, men diskusjoner innad i FN i årevis har gjort at man legger vekt på noen fellestrekk. Et viktig trekk er at urfolk bosatte seg i et område før majoritetsbefolkningen. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b:

Urfolk eller nasjonal minoritet?

Befolkningsgrupper som har bosatt seg i et land etter majoritetsbefolkningen har ikke status som urfolk, men kan for eksempel regnes som nasjonale minoriteter. I Norge er det bare samer som regnes som urfolk. Jøder, kvener, skogfinner, rom og romani regnes i Norge som nasjonale minoriteter.

Urfolk har gjerne annen kulturell og historisk bakgrunn enn majoritetsbefolkningen i samfunnet de er en del av. De er ikke dominerende i sine samfunn, men er bestemt på å bevare sine forfedres kultur og identitet, og å videreutvikle landområdene. Ofte har de på et eller annet tidspunkt mistet rettigheter til egne landområder og ressurser. Det er ikke sånn at urfolk må ha bodd i et område før majoritetsbefolkningen bosatte seg der, men de må ha bodd i området før grensene til nasjonalstaten ble fastsatt.

På verdensbasis finner man over 250 millioner mennesker med urfolkstatus. FN anslår at rundt 6% av verdens befolkning (mellom 300 og 500 millioner mennesker) er urfolk. Blant urfolk finner vi inuitter, eskimoer, amerikansk urbefolkning, samer, australsk urbefolkning, maorier, pygmeer, san-folk, beduiner, nomader og russiske, asiatiske minoriteter og stammefolk. Som oftest er urbefolkningen i mindretall i et land, mens for eksempel inuittene på Grønland og urbefolkningen i Bolivia og Guatemala er i flertall.

Siden 1980-tallet har FN jobbet mye med urfolksspørsmål. Selv om man ikke har kommet til noen konklusjon har dette arbeidet vært nyttig. Mange urfolk har på et eller annet tidspunkt blitt utsatt for overgrep fra myndighetenes og majoritetsbefolkningens side. Mange opplever fortsatt dette. Urfolkene har begynt å ta opp kampen ved å organisere seg, og urbefolkningsspørsmål har kommet opp på andre internasjonale arenaer. Forum for urfolksaker ble opprettet i FN i 2002, og FNs Generalforsamling har erklært et internasjonalt tiår for verdens urbefolkninger (1995–2004) som ble fulgt opp med en ny tiårsperiode (2005–15).

Fordi FN har satt et spesielt fokus på urfolk er det mange som har opplevd en forbedring på flere områder. Mange urbefolkningsgrupper har fått styrket sine rettigheter overfor myndighetene i sine respektive land. Dette kan blant annet gjelde rett til bruk av landområder og ressurser, og rett til vern av språk, kultur og historie.

Selv om fokuset på urfolk har blitt større og noen har opplevd forbedringer, er det fortsatt langt igjen. Hvert år rapporteres det om hundrevis av lovbrudd, vold, diskriminering og undertrykkelse. Urfolk opplever fortsatt å bli utsatt for massedrap, forsvinninger og tortur. Noen ganger fordi myndighetene ønsker seg de landområdene som urbefolkningen besitter.

Les mer

aldrimer22juli.no: Nasjonale minoriteter i Norge, Urfolk i Norge, Urfolk i engelskspråklige land, Undertrykking av samer i norsk historie

FN: http://www.fn.no/FN-informasjo...

Regjeringen: https://www.regjeringen.no/no/... og https://www.regjeringen.no/no/...

ILO: http://www.ilo.org/global/abou...

Bilder: 

• Medicine Crow - Apsaroke. 1908. Foto: Ukjent/Wikimedia 
• Sameflagget 

Canadas opprinnelige befolkning kom over en landbro ved Beringstredet for ca 30.000 år siden. I omtrent 30.000 år levde forfedrene til "first nations" og inuittene spredt utover landet, uten nevneverdig innblanding fra andre befolkningsgrupper. De norske vikingene som inntok vinland rundt år 1000 førte ikke til noen fast bosetting. Heller ikke koloniseringsforsøk på vegne av engelskmennene på sutten av 1400-tallet førte til noen fast bosetting. Da Canada ble kolonisert skjedde det først i 1604 ved anleggelsen av en permanent fransk bosetting, og i 1608 ble Québeq anlagt som hovedstøttepunkt. Bortsett fra urbefolkningen utgjorde engelskmennene den største trusselen for den franske kolonien, og fram til 1763 var det mer eller mindre konstant krigføring mellom den franske og den engelske kolonien. Det avgjørende slaget var den "fransk-indianske" krigen som varte fra 1755 til 1763, som førte til at Frankrike avsto hele det Nord-Amerikanske kontinentet til England.

Canada forble en britisk koloni fram til 1867. Amerikanerne invaderte Canada under uavhengighetskrigen i håp om en forbundsfelle. I tillegg flyktet 40.000 lojalister (lojale til britene) til Canada fra amerikanerne. Denne befolkningsøkningen førte til at Canada ble delt i to, Nedre Canada som var fransk og katolsk, og Øvre Canada som ble britisk og protestantisk. Etter 1867 ble Canada en britisk dominion (en selvstyrt del av det britiske imperiet), og i 1947 besluttet den britiske regjering at dominionene heretter skulle kalles Members of the Commonwealth (medlemmer av det britiske samveldet). Canada har med andre ord fortsatt det britiske kongehuset som overhode, men er selvstyrt med egen valgt regjering.

I løpet av tiden som britisk koloni og dominion gjorde "fransk-indianerne" i Canada opprør flere ganger. Disse opprørene ble raskt slått ned. På begynnelsen av 1900-tallet var store deler av urbefolkningen tvunget til å bo i reservater også i Canada på grunn av den økte innvandringen fra Europa. Deler av inuitbefolkningen hadde levd isolert fra resten av Canada fram til rundt andre verdenskrig. Fra 1970-tallet har spørsmål om fransk-kanadisk løsrivelse vært aktuelt ved flere anledninger. Dette har blitt avverget blant annet fordi den relativt sterke urbefolkningen har vært mot separasjon. I 1991 fikk "first nations" som ønsket spesialavtaler på lik linje med fransk-kanadierne løfte om selvstyre. Også inuittene har forhandlet om selvstyre med myndighetene, noe som ble vedtatt gjennom en folkeavstemming i 1992. I 2003 fikk også urbefolkningen i Thlico-området lengst nordvest i landet, tidl. Dogrib, utvidet selvstyre. Dette innebærer økt råderett over naturressursene og større ansvar for blant annet helse og utdannelse.

«People of the first nations» dekker 617 samfunn med indiansk bakgrunn. Disse samfunnene representerer minst 50 ulike stammer eller kulturer, og minst 50 ulike språk. Betegnelsen skiller ikke mellom de ulike gruppene, men dekker heller ikke andre grupper av urfolk. Det er bare registrerte indianere fra helt bestemte grupper som kan kalle seg First Nations. Det betyr at inuitter, mestiser, indianere som ikke er registrert som first nations og andre urfolk ikke dekkes av denne betegnelsen.

Inuit er urbefolkning av mongolsk opprinnelse som lever på Grønland (Danmark), i Alaska (USA) og Canada. Ordet «inuit» er grønlandsk og betyr «menneskene»; entallsformen er inuk. Dette begrepet brukes i Canada om denne befolkningsgruppen. I Alaska foretrekkes begrepet «eskimo». Totalt bor det over 155.000 inuitter i disse områdene, nesten 60.000 av dem bor i Canada. Inuktitut er talespråket som brukes av mange inuitter. Som skriftspråk kan inuktitut enten uttrykkes med egne tegn (syllabics), eller med anglifiserte romanske bokstaver som uttrykker hvordan engelskmennene oppfattet det som ble sagt.

«Métis» (mestis på norsk) er urbefolkning med blandet opphav. Den kanadiske betegnelsen gjelder etterkommere av indianere og befolkning av europeisk herkomst, primært franske. Mer enn 400.000 kanadiere regner seg selv som métiser.

Les mer

aldrimer22juli.no: Urfolk, Urfolk i engelskspråklige land, Urfolk i USA, Urfolk i Sør-Amerika

Store norske leksikon: https://snl.no/urbefolkning og https://snl.no/Canadas_historie og https://snl.no/den_amerikanske_urbefolkningen

Canadiske myndigheter: https://www.aadnc-aandc.gc.ca/eng/1100100013785/1304467449155, http://www.myrobust.com/websit...

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Amerikanske_urfolk_og_stammefolk og https://no.wikipedia.org/wiki/Inuitter_i_Canada

Bilder: 

• Aboriginsk leder ved den årlige canadiske aboriginerfestivalen i 2006. Foto: Bahman/Wikimedia
• Graffiti av canadisk-aboriginske skrifttegn. Foto: Nissy-KITAQ 2007 

Maoriene kjente ikke metaller, og brukte redskaper av stein og tre. Til tross for dette bodde de i store plankehus prydet med rike utskjæringer, og bygde seilførende toskrogs båter og praktfullt utskårne kanoer på opptil 30 meters lengde. Husene var samlet i landsbyer, mange med festningsverker til forsvar under de hyppige stammekrigene.

Sosial organisasjon

Hver stamme stod under en høvding og var inndelt i adel, borgerlige og slaver (krigsfanger). Løselige sammenslutninger av stammer kalles waka, 'kano', og består av etterkommerne etter én kanos mannskap. Hver stamme er igjen inndelt i flere hapu (kognatiske avstamningsgrupper), og det er en persons forhold til sin hapu som har betydning til daglig. Ettersom maoriene regner slektskap bilateralt, oppstår spørsmålet om man skal tilhøre mors eller fars hapu/iwi.

Etter europeernes ankomst

Den første kontaktperioden med de hvite kolonistene (1769–1840) var forholdsvis fredelig, men maoribefolkningen ble sterkt redusert på grunn av epidemier, og innføringen av skytevåpen i 1820-årene gjorde stammekrigene langt blodigere enn tidligere. Forholdet mellom maoriene og kolonistene ble mer konfliktfylt etter hvert som kolonistenes antall vokste og de hvite kjøpte opp landområder av de enkelte maorihøvdinger. I 1858 var maoriene kommet i mindretall, og maoribefolkningen på Nordøya organiserte seg i et samordnet forsøk på å stanse oppkjøpet av jord. Krigen som fulgte (1860–65) brøt ned motstanden mot koloniseringen.

Maoriene fortsatte likevel med en ikke-voldelig protest mot de hvites herredømme. Samtidig begynte en tilpasning til og innlemmelse i det nye, større samfunnet. De fikk representasjon i parlamentet fra 1867. Da full stemmerett ble innført for den hvite befolkningen i 1893, fikk også maoriene slike rettigheter, men de fikk egne valgkretser. Fra 1867 hadde maoriene et skoleprogram, og etter hvert søkte mange lønnet arbeid i storsamfunnet, mens andre gikk inn for kommersielt jordbruk.

Maoriene teller nå (2005) nærmere 600 000, dvs. omkring 15 % av befolkningen. Forholdet til de hvite er relativt friksjonsfritt på det personlige planet, men selv om blandede ekteskap er svært vanlige, markerer maoriene sterkt sin etniske identitet og sitt kulturelle særpreg. De har fortsatt sin kamp for rettigheter til land, eventuelt kompensasjon for tapt land, bl.a. i form av demonstrasjoner og sit-ins. I 1996 vant de frem med flere av sine krav, da den såkalte Tainui-avtalen ble undertegnet.

Les mer

aldrimer22juli.no: Urfolk, Urfolk i engelskspråklige land, Urfolk i Australia

Store norske leksikon: https://snl.no/maori

Maori: http://www.maori.com/

Teara (New Zealandsk leksikon): http://www.teara.govt.nz/en/maori

Bilder: 

• Maketuhus i Otawhao, New Zealand. 1844. Nationalbiblioteket i New Zealand. 
• Midten: Ukjent
• Waka, kanoer som maoriene brukte. Kilde: learnlearn.net 

Da Christoffer Colombus kom til det som i dag er Venezuela, trodde han at han hadde kommet til India, og kalte derfor befolkningen der for indianere (”indios” på spansk). Det er vanlig å si at Columbus ”oppdaget” Amerika, men da han kom var det rundt 30 til 50 millioner mennesker som bodde bare på det Sør-amerikanske kontinentet. Etter ham fulgte de europeiske kolonistene som var på jakt etter naturressurser i form av edle metaller og å spre den katolske tro. 

Spania la under seg størsteparten av Sør-Amerika bortsett fra Brasil, som tilhørte Portugal. Urbefolkningen ble brukt som slaver, både i gruver og som arbeidere på storgods som koloniherrene eide. Flere millioner døde som følge av overanstrengelse i arbeidet og epidemier som europeerne bragte med seg. I gruvebyen Potosi i Bolivia er det et stort fjell som var fullt av mineraler. De europeiske koloniherrene tvang urbefolkningen til å jobbe for dem med å hente blant annet gull og sølv ut av fjellet. Det er beregnet at ca 8 millioner mennesker døde bare i Potosi som følge av utmattelse og de helsemessige påkjenningene. 

Gradvis ble land i Sør-Amerika selvstendig fra kolonimaktene, men det var etterkommerne av koloniherrene, ”mestizoene” som fortsatt hadde makten. Dette har vært tilfellet helt frem til i dag, og mange urfolk på kontinentet opplever fortsatt stor grad av undertrykkelse, marginalisering og rasisme rettet mot seg. Spesielt synlig er de økonomiske forskjellene, hvor majoriteten av de fattigste på kontinentet tilhører urbefolkningen, mens de aller rikeste som oftest er "mestizoer" (etterkommere etter koloniherrene).  Noen unntak finnes, for eksempel i Bolivia, hvor president Evo Morales var den første urfolkspresidenten i landet noensinne da han ble valgt. Både der og i andre land har man jobbet for å styrke rettighetene til urbefolkningen når det gjelder landrettigheter og anerkjennelse av språk og skikker. Både i Bolivia og Guatemala er urfolk i flertall.

Les mer:

aldrimer22juli.no: Urfolk, Urfolk i Canada, Urfolk i USA

Store norske leksikon: https://snl.no/den_s%C3%B8rame...

Bilder: 

Urfolkskvinner i Bolivia. Foto: Norsk Folkehjelp/Flickr 

En mann av quechua-folket i Peru. Foto: Cacophony/Wikimedia 

Kart over Sør-Amerika under kolonitida, tegnet av Mercator/Hondius i 1606. Kilde: Biblioteca Nacional Brasil/Wikimedia 

Aymara-seremoni med det kjente urfolksflagget fra Andes-regionen, "Whipala". Kilde: Kilobug/Wikimedia 

Urfolk i Nord-Amerika, både i Canada og USA, stammer fra en folkegruppe som vandret over Beringstredet mellom Alaska og Russland for ca 30 000 år siden, da det lå is der. De utviklet seg til forskjellige stammer som ofte levde nomadisk.

Historikere har beregnet at da Christoffer Columbus kom til Amerika var det ca 10 millioner mennesker som levde i området som i dag er USA. I løpet av de neste århundrene sank befolkningstallet dramatisk og innen 1900 var det ca 300 000 igjen. Årsakene til dette er sammensatte. En av de viktigste grunnene var nye sykdommer som europeerne bragte med seg, som for eksempel meslinger og sterke kopper-epidemier. Selv om disse som oftest ikke ble spredd med vilje, finnes det kilder på at de faktisk ble spredd som en måte å drive krigføring på. 

Det var også stor kamp om territorier for gull og naturressurser og det brøt ut kriger mellom urfolksstammer og europeere. Mange stammer ble drevet bort fra sine områder og døde i kamp eller som følge av fattigdom og feilernæring. Europeiske koloniherrer utsatte folkene for tvangsarbeid i arbeidsleire og i en periode ble det utlyst dusør for ”indianerskalper”, altså en belønning for å drepe urfolk og skjære av dem skalpene. 

I dagens USA har urbefolkningen fått anerkjennelse for sine rettigheter, kultur og egenart. De har også fått en offisiell beklagelse fra den amerikanske staten for behandlingen de har fått gjennom historien og alle massakrene som har blitt utført mot dem. Likevel opplever urfolk fortsatt diskriminering og marginalisering. Mange av dem lever på siden av samfunnet i arbeidsløshet. Ca 27 % av urbefolkningen på fastlandet i USA lever i fattigdom. 

Landområder blir fortsatt tatt de tradisjonelle områdene til de ulike stammene og solgt til næringsinteresser. Flere av områdene er også miljømessig truet fordi selskaper har fått tillatelse av myndighetene til å hente ut naturressurser som for eksempel olje. 

Mange medlemmer av ulike urfolksgrupper står heller ikke i offisielle registre og får derfor ikke de rettighetene de har krav på, som skolegang og helsehjelp. Diskusjonen rundt "native americans" er tidvis aggressiv i det amerikanske samfunnet og urfolkssamfunn får ofte svært stigmatiserenede karakteristikker. 

Les mer:

aldrimer22juli.no: Urfolk, Urfolk i engelskspråklige land, Urfolk i Canada, Urfolk i Sør-Amerika

History.com: http://www.history.com/topics/...

Store norske leksikon: https://snl.no/den_nordamerika...

Bilder: 

• Laguna Urfolksreservat, New Mexico i 1943. Foto: Jack Delano/Wikimedia 
• Kart over urfolksreservat i USA. Kilde: Wikimedia 
• Totempel fra Ketchikan, Alaska. Foto: Jeremy Keith/Wikimedia 
• Høvdingen Long Time Dog fra Hidatsa-folket i Dakota. Foto: Edward S. Curtis/Wikimedia

Tradisjonelt har terrorisme som metode blitt benyttet av statsledere for å skape frykt i egen befolkning, for eksempel slik Josef Stalin gjorde det ovenfor politisk opposisjonelle, Adolf Hitler ovenfor jødene under det tredje riket eller Pol Pot ovenfor egen befolkning i Kambodsja. I nyere tid er terrorisme som metode etter 1960-tallet stadig oftere benyttet i politiske aksjoner mot myndigheter, for eksempel av separatist- eller frigjøringsbevegelser. Uløste nasjonalistiske konflikter med røtter i kolonitiden har blitt en sentral kilde til dagens moderne terrorisme, det være seg Kashmir, Palestina eller Kurdistan. I europeisk sammenheng er de mest kjente nasjonalistiske terrorgruppene Provisional Irish Republican Army (IRA) og Baskisk Hjemland og Frihet, mer kjent som ETA.

Man kan si at terrorisme både har en fysisk og en psykisk side. Like viktig som fysiske anslag er nemlig det å skape frykt og usikkerhet blant mennesker. Terrorisme kan dessuten skje i former som minner mer om promotering av politiske eller religiøse verdier og idéer. 

Politisk terrorisme slik vi kjenner det i dag er dermed et forholdsvis moderne fenomen, hvis framvekst henger sammen med utviklingen av massemedier, som for eksempel aviser og TV, og den generelle internasjonaliseringen av samfunnet. Etter hvert spiller også internett og sosiale medier en stadig viktigere rolle. Fra 1990-årene talte man dessuten i økende grad om «den nye terrorismen» som var mer dødelig enn den gamle, mer interessert i bruk av masseødeleggelsesvåpen, og mer religiøst motivert.

Religiøs terrorisme som fenomen har fotfeste innen alle de store verdensreligionene. Selv om separatister og politiske ekstremister fra både høyre- og venstresiden de siste årene fortsatt har stått for en betydelig andel av angrepene, har islamistiske terrorgrupper gjort seg mest gjeldende på den internasjonale arena. Dette henger sammen med den fortsatt negative utviklingen i det konfliktfylte Midtøsten, såkalt vestlig krigføring for eksempel i Irak og i Afghanistan og nå sist framveksten av den brutale organisasjonen IS som har kontroll over et område i det krigsherjede Syria. I 2015 ble det klart at IS har intensjon og kapasitet til å ramme Vesten i terrorangrep. Den 13. november 2015 ble flere mål i Paris, blant annet konsertarenaen Bataclan, angrepet av IS-tilknyttede terrorister. Til sammen 129 mennesker ble drept i angrepene.

Les mer

aldrimer22juli.no: "Den islamske staten" (IS), "Aldri mer" 22. juli 2011

FN-sambandet: http://www.fn.no/Tema/Terrorisme/Hva-er-terrorisme

Store Norske Leksikon: https://snl.no/terrorisme

Global Terrorism Database: http://www.start.umd.edu/gtd/

NRK-artikkel om terrorisme i Vest-Europa: http://www.nrk.no/urix/terroren-i-europa-rammet-of...

Bilde: 

• Soldater fra Heimevernet vokter Stortinget etter terrorangrepet mot Oslo 22.07.11. 
• Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret 

Norske utvandrere til USA

En del av dem som per i dag utgjør den amerikanske befolkningen, er etterkommere av nordmenn som utvandret fra Norge, og innvandrer til USA, i annen halvdel av 1800-tallet og delvis tidlig på 1900-tallet. Så mye som 800 000 nordmenn utvandret på denne tiden, de fleste til USA. Per i dag regner ca. 4,6 millioner amerikanere seg som norskættede. Dette er langt flere enn dem som regner seg som etterkommere av innvandrere fra andre skandinaviske land. Den norskættede minoriteten i USA er nesten på størrelse med Norges befolkning.

Innvandrere i Norge

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har Norge innvandrere fra 223 land (per 1. januar 2016). 55 prosent av innvandrerne kommer fra andre europeiske land, 28 prosent fra Asia og 12 prosent fra Afrika. 13,4 prosent av den norske befolkningen er innvandrere, mens 2,9 prosent er norskfødte med innvandrerforeldre. De største opprinnelseslandene for innvandrere er, i synkende rekkefølge: Polen, Litauen, Sverige, Somalia, Tyskland, Irak, Danmark, Filippinene, Pakistan, Eritrea, Thailand, Russland, Iran, Vietnam, Tyrkia. De største gruppene av norskfødte med innvandrerforeldre, har pakistansk, somalisk, polsk, irakisk og vietnamesisk bakgrunn.

Juridisk kontroll

Migrasjon er underlagt omfattende juridisk kontroll, og det er ofte en rekke begrensninger på hvem som har lov til å migrere hvor, av hvilke grunner, og hvilke kriterier de må oppfylle. Mange møter stengsler på veien, selv om grunnende de skulle ha for å migrere, må anses som gode.

Et sentralt eksempel er mennesker som flykter fra krig og forfølgelse. I henhold til artikkel 14 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948, har enhver "rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse". FNs flyktningkonvensjon av 1951 gir også flyktninger rett til beskyttelse i tilfluktslandet. Likevel kan det være svært vanskelig for flyktninger faktisk å komme seg til et trygt land, siden de ikke har noen juridisk rett til faktisk å reise dit. De har med andre ord nokså sterke rettigheter hvis de kommer fram til et trygt land, men ingen rett til å komme dit.

Et annet eksempel på slike begrensninger gjelder familiegjenforening, som typisk handler om at ektefeller og barn som har blitt skilt og nå befinner seg i ulike land, skal få gjenforenes. I Norge er det en rekke ulike krav for familiegjenforening. Kravene gjelder ikke likt for alle; eksempelvis kan kravene være mindre strenge for en norsk statsborger enn for en person som bare har en oppholdstillatelse i Norge. Et eksempel på et slikt krav er at familiemedlemmer som bor i Norge, må kunne forsørge familiemedlemmet/familiemedlemmene som ønskes hit. Det kan også være krav til minimumsalder for når man kan inngå ekteskap med en person fra et annet land. 

For arbeidssøkere eksisterer det også en rekke begrensninger i Norge. Mens arbeidssøkere fra såkalte EØS-land kan søke arbeid nokså fritt i Norge, er kriteriene langt strengere for personer som kommer fra andre deler av verden.

Les mer

aldrimer22juli.no: Asylsøkere og flyktninger, Innvandrere og integrering, Nasjonale minoriteter i Norge, Europas rombefolkning, Tilreisende rom, Urfolk, Urfolk i engelskspråklige land

Aftenpostenartikkel, Det norske Amerika: http://www.aftenposteninnsikt....

Wikipedia, Norsk utvandring til USA: https://no.wikipedia.org/wiki/...

Dette er verdens flyktninger og migranter:  http://forskning.no/samfunn-sa...

Bilder: 

• Forsidebilde: Castel Verde, migranter fra Italia. Foto: Australian National Maritime Museum on the Commons 
• "Utvandrere" av Gustav Wentzel. 1902
• E16, grensen mellom Norge og Svergie. 
• Foto: Bengt-Inge Larsson/Wikimedia 

Rom har en lang historie i Europa med forfølgelse, marginalisering og overgrep. De kom opprinnelig fra India for ca. 1000 år siden. Fram til 1864 ble mange holdt som slaver i flere land i Øst-Europa. Dette slaveriet var omfattende og brutalt, men er generelt lite kjent. I deler av Romania var det for eksempel bestemt at slaver som rømte fikk tungen skåret av. Rom som streifet omkring, skulle lynsjes i nærmeste tre. Mens mange av oss har lært om det amerikanske slaveriet gjennom populærkulturen, ikke minst filmer, er dette slaveriet en del av Europas historie som det snakkes lite om.

Listen med overgrep er lang, omfattende og rystende. I flere hundre år drev man blant annet jakt på rom i deler av Europa. I 1835 er det rapportert at 300 rom ble jaktet ned og drept i tyske områder. Blant annet fortalte en stolt tysk godseier at han hadde skutt en mor som ammet barnet sitt.

Forfølgelsen av Europas rombefolkning fikk sitt mest forferdelige omfang under Holocaust, da omkring en halv million rom ble utryddet av Hitler-Tyskland. Det finnes ikke eksakte tall over hvor mange som ble drept, blant annet fordi det ikke eksisterer oversikter over hvor mange rom som fantes før Holocaust.

Nazistenes folkemord på Europas rombefolkning har dessverre ikke blitt et incitament til å bedre situasjonen for denne gruppen. Rom er per i dag stadig et av Europas mest marginaliserte folkeslag. Mange lever på utsiden av majoritetssamfunnet, og opplever mye diskriminering hvis de eksempelvis forsøker å skaffe seg en jobb. Per i dag er romfolket ifølge brede EU-undersøkelser den mest diskriminerte minoritetsgruppen i Europa.

En kartlegging fra Amnesty i 2012 viste at rom har lavere inntekt, dårligere helse, verre boforhold, færre lesekyndige og høyere arbeidsledighet enn resten av befolkningen. I mange land har de også lavere levealder. I enkelte land lever over halvparten av romfolket i alvorlig fattigdom, inkludert slumområder. Amnesty konkluderte at omfattende diskriminering og segregering av rombarn på skolene er en av hovedårsakene for rombefolkningens vedvarende fattigdom. Et særlig alvorlig problem er at barn med rombakgrunn i flere land sendes på skoler for psykisk utviklingshemmede.

Høyreekstreme grupper i flere land har et særlig fokus på romfolket. Blant annet i Ungarn har det vært en rekke grove voldshendelser rettet mot rom fra høyreekstremister, også drap med såkalte molotov-cocktails.

Trolig er det ingen annen gruppe mennesker i Europa i dag hvor fattigdom og utestengelse er så nært knyttet opp mot en lang historie med fordommer og forfølgelse.

Les mer

aldrimer22juli.no: Norske rom, Tilreisende rom, Holocaust, 

Store norske leksikon: https://snl.no/rom/etnisk_grup...

Forskning.no: http://forskning.no/etnisitet/...

Amnesty: https://amnesty.no/aktuelt/fle...

Bilder: 

• Somcuta Mare i Romania. 2011. Foto: Agenda X

Det er vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange mennesker som fantes i Australia da europeerne inntok landet. Man kan anta at tallet ligger et eller annet sted mellom 300 000 og 2 millioner, sannsynligvis nærmere 1 million. Menneskene var fordelt på 600 stammer av ulik størrelse, og de snakket omtrent 200 ulike språk. Den europeiske koloniseringen førte med seg at i alle fall en fjerdedel av språkene døde ut, og det var en dramatisk nedgang i folketallet. Det blir anslått at så mye som 90% av urbefolkningen døde. Dette hadde flere ulike årsaker, som sykdommer europeerne bragte med seg, at de ble vilkårlig skutt, massakrert, eller at de bukket under når de ble brukt som slaver. I senere år har urbefolkningen igjen vokst, og ved siste folketelling regnet 460 000 seg som etterkommere av den opprinnelige befolkningen.

Urbefolkningen i Australia besto av adskilte stammer som levde av jakt og sanking. Ifølge den komplekse kosmologien var verden skapt av åndeveseners drømmer, og menneskene ble skapt som disses etterkommere med språk, leveregler og seremonier. Hver stamme hadde ansvar for å bevare hellige steder innenfor sitt område. På begynnelsen av 1900-tallet ble det startet en kampanje som gikk ut på å fjerne barna fra urbefolkningen, og plassere dem på barnehjem og andre institusjoner for at de skulle få en god kristen oppdragelse. Som voksne ble mange av disse barna tvangsgiftet. Disse kalles i dag den tapte generasjonen. I dag er det bare noen få tusen som fastholder de tradisjonelle kultur- og samfunnsmønstrene. De fleste lever i reservater eller arbeider på farmer og i byen, ofte under uverdige forhold. Fortsatt forekommer diskriminering, særlig på arbeidsmarkedet.

Les mer

aldrimer22juli.no: Urfolk, Urfolk i engelskspråklige land, Maori

Store norske leksikon: https://snl.no/urbefolkning og https://snl.no/Australias_befolkning

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Aboriginer

Australske myndigheter: http://www.nma.gov.au/history/aboriginal-torres-strait-islander-cultures-histories

Bilder: 

• Australsk didgeridoo. Foto: Hmain 2012
• Didgeridoo. 2011. Foto: Graham Crumb/Wikimedia 

Ordet urfolk sine tilsvarende engelske betegnelser, som indigenous, native og aborigine, har lang hevd som beskrivende uttrykk. Blant urfolkene i engelskspråklige land finner vi for eksempel den australske urbefolkninga (aboriginer/First Australians), urbefolkninga på New Zealand (maorier), den sør- og nordamerikanske urbefolkninga (tidligere kalt indianere), og urbefolkninga i Alaska, Canada og Grønland (inuitter). I tillegg finnes mindre grupper av urbefolkning blant annet i India, på Filippinene, og på Stillehavsøyene.

Urfolk i Amerika

Urfolk i Amerika (ofte kalt indianere og inuitter på norsk) betegner befolkningen som bodde i Nord- og Sør-Amerika før den europeiske oppdagelsen av kontinentet og koloniseringen av Nord-Amerika. Fordi den engelske betegnelsen «Indians» skyldes misforståelsen da Colombus i 1492 trodde han hadde funnet sjøveien til India, bruker man på engelsk ofte betegnelsen «Native Americans» istedenfor. Også i Norge bør man av samme grunn forsøke å unngå ordet «indianer» og heller bruke begrepet amerikansk urbefolkning. Inuitter er urbefolkning av mongolsk opprinnelse som lever på Grønland (Danmark), i Alaska (USA) og Canada. Ordet «inuit» er grønlandsk og betyr «menneskene»; entallsformen er inuk. Dette begrepet brukes i Canada om denne befolkningsgruppen. I Alaska foretrekkes begrepet «eskimo». I USA er det vanlig å kalle urbefolkningen «indigenous people», mens man i Canada ofte bruker betegnelsen «people of the first nations». Et problem med betegnelsene er at de ikke skiller mellom «indianere» og inuitter, fordi begge befolkningsgruppene regnes som urfolk i Nord- og Sør-Amerika.

Urfolk i Australia

Urfolk i Australia (ofte kalt aboriginer i Norge) betegner urbefolkningen som fantes før engelskmennene kom på 1700-tallet. Ordet aborigin stammer fra det latinske uttrykket ab origine, som betyr «fra begynnelsen». Betegnelsen «aborigine» på engelsk brukes ofte som en samlebetegnelse på urfolk, vanligvis i Australia og Oceania, men også i Nord-Amerika. I Australia brukes helst betegnelsen «first australians» om urbefolkningen.

Les mer

aldrimer22juli.no: Urfolk, Maori, Urfolk i Australia, Urfolk i Canada, Urfolk i USA, Urfolk i Sør-Amerika

Store norske leksikon: https://snl.no/urbefolkning

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Urfolk

Australske myndigheter: http://www.nma.gov.au/history/aboriginal-torres-strait-islander-cultures-histories

Bilder: 

• Pipedetalj i elfeben, eskimoer fra Beringsstredet. Tidlig 1800. Foto: Daderot/Wikimedia 2012
• Mesa Verde, Colorado. Gammel urfolksbesetning. Elaine fra Sheffield, England 2005
• Kart over aboriginer-regionene i Australia. Foto: NordNordWest